Påske 10- Kiting
Tekst: sissel svendsen
Foto: ranveig holden bøe
Rørosviddas venner
– Dette er skikkelig bra for oss som har rusa oss. Vi er gjerne gira på opplevelser litt på kanten, sier Espen Alexander Tønset. Han er en av gutta i Frelsesarmeens kiteklubb.
Puddersnøen er perfekt. Gutta fra Frelsesarmeen rigger i stand til kiteutstyret ved Storwartz på Rørosvidda. Frelsesoffiser Geir Sødal er en av kite-entusiastene, og kan tydeligvis terminologien som gjelder. Beskjeder om bigpumper og reel-lasher er åpenbart kodeord for full aktivitet. Logistikken for tubekiter og foilkiter er tydeligvis godt innkjørt.
Jan Erik Amundsen deler ut gule refleksvester til nybegynnerne
– Det er viktig at vi ser hvem av oss vi må ta mest hensyn til. Når du ser at du er på kollisjonskurs med en gulkledd en, vet du hvem som har forkjørsrett, presiserer han og går over til å forklare systemet i tråder og styringsmekanismer og naturlover om oppdrift og balanseoverføringer.
Jan Erik er profesjonell instruktør, men har stilt med en god porsjon idealisme for Frelsesarmeen på fredager i vinteren. Dessuten jobber han litt som vekter og kjenner litt til kite-gutta fra bybildet.
Sett
De møttes til frokost med bordvers og solide blingser på Frelsesarmeen klokken halv ni. Erfaringen har vist at for gutter som sliter med rus, er det gunstig å komme seg i hus før ølutsalget åpner. De dekker bordet på dugnad, med stødig ledelse av Svein Bjørnbeth som er ekstra godt kjent på huset. Det siste året har han jobbet her på deltid som vaktmester etter en avtale mellom han, Nav og Frelsesarmeen.
– Det er en helt topp ordning. Jeg håper det går i orden så vi får starte opp Jobben her sånn som Frelsesarmeen har noen andre steder, sier han.
Korpsleder Geir Sødal avbryter diskret og forteller om den innsatsen Svein gjorde for korpset i sommer. Da han kom tilbake fra kongress i Oslo sist sommer, ble han nemlig møtt av Svein som ba om mer maling.
– Svein hadde lovt å male garasjen, men etter det var gjort hadde han gått løs på hele huset, og nå trengte han maling til det lille som var igjen der. Folk lurte på hva som hadde skjedd. De var vant til å se Svein godt rusa i parken og gatelangs, og nå hang han på stigen hos Frelsesarmeen hele uka, ler korpslederen fornøyd.
– Hva hadde skjedd, Svein?
– Det var jo det at jeg begynte å gå på Frelsesarmeen. Dessuten har jeg alltid likt å hjelpe til og stille opp for folk, svarer han.
– Hvorfor begynte du å gå på Frelsesarmeen?
– Det var før jul i fjor. Jeg lå hjemme og var ganske sliten av alkohol. To kompiser maste på at jeg skulle bli med på julemiddag, og de klarte til slutt å overtale meg. Opplevelsen ga meg mersmak. Siden har jeg blitt mere og mere med, både på møter og som frivillig. I fjor ble jeg tilhørig.
Og han har en enkel forklaring på trivselen.
– Jeg følte meg velkommen. Og sett. Og jeg har fått god hjelp av lederne her, spesielt Geir. Han backer meg hele tida. Har alltid tid.
Svein forteller at den sosiale angsten han har slitt med i årevis, gradvis har sluppet.
– Jeg har fått kontakt med andre. Når det gjelder rusen, har jeg hatt noen få sprekker det siste året, men klart meg veldig mye bedre. Det kan ikke sammenliknes med tidligere. Før var det knallhard festing hele tiden.
– Hva slags hjelp har du fått av Geir?
– Blant annet har han vært med meg på samtaler med kommunen og nav. Som et resultat av det har jeg fått ny kommunal bolig i et område som ikke er så belastet med rusmisbrukere som der jeg bodde før. Det betyr mye for å klare å holde seg unna rusen. Og så har jeg fått til en gjeldsordning over fem år, sier han og småhumrer.
– Det er jo utrolig hvor god råd jeg har nå som jeg ikke bruker pengene på rus. For noen år siden kunne jeg ikke drømt om at jeg skulle sitte med ordnet økonomi og egen motorsykkel.
Men Svein har flere drømmer. Til sommeren skal han kjøre til Frelsesarmeens årskongress på motorsykkel. Han, Geir offiser og Geir kamerat. Alle tre, og to til, ble høytidelig ønsket velkommen inn i Frelsesarmeens motorsykkelklubb Salvation Riders i sommer.
Ler og lærer
Men nå er det vinter, og vindmåleren viser seks supre meter per sekund. En kar med skjerf i Frelsesarmeens farger og et dampende ansikt under hjelmen, sklir inn mot basen. Korpslederen kaller inn til matpause. Over nistepakka forteller han at han hadde kitet noen sesonger før han fikk ordre til Røros for snart to år siden, og hvorfor ikke bruke det i jobben?
– Forholdene lå til rette for kiting bare noen få kilometer fra korpset. Og snøen ligger fra oktober til mai, et eldorado for eventyrlystne karer. Røros har en stor og aktiv kiteklubb og dermed tilgang på mye brukt og billig, men helt brukbart utstyr som denne gjengen klarer å kjøpe.
– Jeg tenker at det er fornuftig å bruke de personlige interessene og evnene jeg har i jobben. Noen interesser seg for musikk, andre for fotball og jeg for kiting.
Her er de sammen på samme nivå. De lærer av hverandre og ler av hverandre. Kjenner på kroppen at de er likeverdige.
– Dette er bare veldig all right, stråler offiseren.
Frelsesarmeen har lang og god tradisjon for et godt arbeid blant rusmisbrukere. Korps deler ut mat og andre varer når rusmisbrukere ber om det. Hildegunn og Geir er opptatt av å invitere dem innenfor døra og inkludere dem i fellesskapet i korpset.
– Disse gutta har oppgaver på søndagsmøtene og småbarnssangen, og noen er med og selger Krigsropet. Vi lar dem ta ansvar, la dem bidra og bety noe, men under visse betingelser. De får ikke komme inn hvis de er rusa når det er barn her, og de tar aldri ha med rusmidler inn. Og reglene respekteres, forteller Geir.
Og offiserene er nøye på at avtaler skal holdes. Derfor drar Geir gjerne hjem og henter den som ikke dukker opp til avtalt tid.
– Om de ikke kommer til oss, kommer vi til dem. Vi drar dem inn i fellesskapet igjen, forteller han.
Litt på kanten
Dette er noe av det Geir Nerli på 45 kaller omsorg. For mange år siden drev han mye med alpint og motorcross. Han drev eget firma i flere år, men etter det gikk konkurs, økte rusmisbruket dramatisk.
– Kall det en brokete fortid, sier han og tenner en røyk.
– Hvordan kom du med på dette?
– Det begynte med middagene for rusavhengige. Så ble det frokosten, og siden har det blitt mer og mer. Jeg trives med folka i korpset. Geir er lett å prate med, og det passer meg godt med praktiske oppgaver. Det er blitt en del vaktmesteroppgaver, pluss at jeg er fast vaffelsteker. Nå går det uker og måneder mellom hver rus.
Sidemannen dytter kameratslig til Geir og flirer kameratslig
– Jeg kan si litt om hvordan du har forandret deg; for før var du dritings hver gang jeg traff deg, sier kite-kompisen, Espen Alexander Tønset
– Hva er forklaringen på forandringen din, Geir?
– Den støtten som er i fellesskapet. Her er det folk som bryr seg. Som hører på meg og ikke bringer det videre. Og så har jeg et mål å jobbe mot: I mars får jeg igjen førerkortet hvis ikke noe helt spesielt skjer. Sykkelen står klar.
Geir skal med i kongress- kolonnen fra Røros.
Espen forteller at han ikke er mye i korpset.
– Jeg fikser ikke å være sammen med mange i samme rom. Men jeg bruker Geir og gråter en del på skulderen hans.
Han har sin klare teori om hvorfor kitingen er innertier for denne gjengen.
– Vi begynte jo å ruse oss fordi det var noe vi flykta fra. For å klare å slutte å ruse oss, må vi fylle tomrommet med noen annet, og da er kiting helt ypperlig. Vi som har rusa oss mye, er gjerne gira på opplevelser litt på kanten, mener Espen.
39-åringen fyller tomrommet mye med friluftsliv og huskien sin, pluss at han er hjelpetrener i hundekjøring.
– Og jeg kan love deg at bildet av det etablerte rusmiljøet i Røros har forandret seg etter at frokostene til Frelsesarmeen kom i gang. Nå holder gutta seg edrue i lange perioder.
mindre kriminalitet
Kommunen har gjort de samme observasjonene. Helse- og sosialsjefen i Røros Marit Haanæs sier at Frelsesarmeen er en god og trygg arena for rusmisbrukere og har fått flere ut av rusmisbruket på grunn av aktiviteter som kiting og praktisk jobbing i korpset. Hun forteller også at politiet sier de har fått en helt annen oversikt over rusmiljøet og at kriminalitet har gått ned det siste året.
Over flere år har Røros kommune hatt forholdsvis flere rusavhengige enn andre kommuner. Mens landsgjennomsnittet sier omtrent fire promille, har Røros ni promille. Det høyet tallet gjorde at kommunen fikk statlige midler som har finansiert to stillinger over tre år. Fra i år har begge disse medarbeiderne gått over i faste kommunale stillinger. Dermed kan kommunen fortsette det systematiske samarbeidet med Frelsesarmeen som de begynte i prosjekttiden.
– Frelsesarmeen gjør en veldig, veldig god jobb. Uten dem kunne ikke vi gjennomført det vi det vi gjør, sier den ene av kommunens medarbeidere i rusfeltet, Vittorio Mageliola.
Per i dag frokosten på korpset to ganger i uken en del av det formaliserte samarbeidet. Kommunen betaler Frelsesarmeen for husleie og litt for bemanning, og Vittorio og hans kollega deltar på frokostene.
– Frelsesarmeen henter og bringer dem som bor langt unna, og frokosten fungerer topp som base for samtaler. Oppstår det spesielle situasjoner ellers i uka, tar vi kontakt med hverandre og løser dem der og da.
Den enkelte rusmisbruker har sin individuelle plan som er utarbeidet av kommunen. De har også sin ansvarsgruppe som består av hovedpersonen, Vittorio eller kollegaen hans, en fra Nav og Geir eller Hildegunn.
– Det gjør at Nav blir kjent menneskene bak papirene og er selvfølgelig veldig verdifullt.
– Svein fortalte at han hadde fått noe lønn fra kommunen. Hva slags ordning er det?
– I enkelttilfeller har de fått betalt 200 kroner timen, en liknende ordning som Frelsesarmeen Jobben har andre steder. Slike arbeidstiltak er veldig bra, og vi ønsker å komme i gang med en fast ordning, men er ikke på langt nær i mål med det, sier han og peker på at
Frelsesarmeen sentralt eventuelt må med i den prosessen.
– Jeg er veldig, veldig glad for det Frelsesarmeen gjør. Den har fleksibilitet og helt andre aktiviteter enn vi har mulighet til. Vi hadde god kommunikasjon med Astrid Hansen som vi innledet samarbeidet med: Men nå har vi dobbelt så god kommunikasjon for nå har vi både Geir og Hildegunn.
– Geir sier at dere snakkes nesten daglig.
– Jeg synes vi snakker hele tiden, jeg, ler Vittorio.
Det er bare én ting Geir ikke har fått meg med på ennå, og det er kiting.
sissel.svendsen@frelsesarmeen.no